Maria

I september2006 var representanter fra Fagforbundet og Tinn/Rjukan igjen på besøk i Guatemala. Der åpnet de den nye barnehagen i Monte Cristo, og de benyttet også anledningen til å besøke torgkona Maria. Hun er stolt og lykkelig over det nye huset, der hun har fått en egen urtehage. Denne dagen har hun besøk av hele familien, pluss noen av naboene.

Dere som gikk Kjerringsveiven i 2005 husker sikkert Maria. Torgkona fra Guatemala som var her og solgte produkter akkurat slik hun gjør hjemme i Antigua.

Forskjellen var at her på Rjukan var alle vennlige og syntes det var kjempekoselig med en torgkone fra Guatemala. I Antigua er tvert i mot er det å selge varer på gata straffbart og man risikerer å miste alle sine saker og må betale en bot som for mange tilsvarer flere dager eller ukers lønninger.

Maria solgte godt på Rjukan, og pengene ble brukt for å oppfylle en gammel drøm. Å ha sin egen tomt og bygge sitt eget hus. Maria klarte å kjøpe en liten tomt, men pengene strakk ikke til for å bygge et solid hus. I stedet ble det bare bølgeblikk og jordgulv på kjøkkenet, men likevel sitt eget.

I desember samme år var fagforeningen i Telemark på besøk hos Maria. Fra fagforbundet fikk Maria penger til å legge inn strøm i huset sitt. Det var ikke en enkel sak fordi Marias hus ligger ikke i sentrale områder så hun var nødt til å finansiere ledninger og stolpene for å få strøm inn i huset. Marie klarte til slutt å få strøm, vann og en utedo.

Nå har vi også fått vite at kommunen har inkludert henne i et boligprogram. Kommunen har nå bygd et soverom av lecablokker til henne. For det må hun betale 100 quetzales i måneden i tre år som er prisen for rommet. Kjøkkenet er fortsatt i bølgeblikk fordi 200 quetzales i måneden klarer hun ikke å betale.

Maria fortsetter å selge varene sine på gaten selv om situasjonen er veldig vanskelig på grunn av politiet. Men hun må fortsatt samle inn 100 quetzaler hver måned til huslån, mat, klær, strøm og transport til gatene i Antigua.

I hennes minner er vi et pusterom og en følelse av vennskap strømmer fra hennes mørke øyne når hun husker dagen hun plutselig var i en liten kommune hvor mange var snille og vennlige mot henne.